En forsker undersøker celler fra en kreftsvulst. Illustrasjonsfoto: AstraZeneca

Nye kreftbehandlinger krever nye samarbeidsformer

En forsker undersøker et celler fra en kreftsvulst. Illustrasjonsfoto: AstraZeneca

I et debattinnlegg i Aftenposten beskriver Sigbjørn Smeland, Steinar Thoresen og Ketil Widerberg hvordan Norge er i en internasjonal særstilling for godt samarbeid i helsesektoren.

This opinion piece was originally printed in the daily newspaper Aftenposten and is only available in Norwegian. / Debattinnlegget sto først på trykk i Aftenposten mandag 9. august, og kan også leses på aftenposten.no.

 

Innføring av nye legemidler for små pasientgrupper tar unødvendig lang tid. Noen blir ikke tatt i bruk i Norge i det hele tatt. Det er en utfordring.

Direktørene i helseforetakene mener hovedgrunnen er at legemiddelprisene er for høye i forhold til nytten for pasientene. Legemiddelindustrien (LMI) mener at store utviklingskostnader gjør at medisinene er dyre. Pasientorganisasjonene påpeker at byråkrati og prestisje går foran alvorlig syke.

Alle har rett. Likevel er ikke løsningen å argumentere videre i hver sin retning. Det trengs et nytt samarbeid mellom industri, myndigheter og pasientorganisasjoner.

Et nasjonalt samarbeid

Hoveddelen av nye legemidler innføres innen kreft. Her er det nylig etablert et nasjonalt samarbeid som heter Connect. Det skal nettopp forbinde alle oss som jobber med kreft, som legemiddelfirmaer, regulerende myndigheter, Kreftforeningen og sykehusleger.

Målet er å finne løsninger for å få tilgjengelig ny medisin til små pasientgrupper. Det kalles presisjonsmedisin. Connect omfatter både avansert diagnostikk og nye behandlingsmetoder. Det har som ambisjon å løfte frem nye prinsipper for finansiering av nye legemidler.

Innføring av presisjonsmedisin er på mange måter et puslespill. Vårt mål er å sette brikkene sammen til et helhetlig bilde som både er bra for pasientene, men som også skaper innovasjon og er innenfor rammene og prioriteringene vi har i Helse-Norge.

Presisjonsmedisin for små pasientgrupper innebærer at utviklingskostnadene deles på færre pasienter. Dette driver kostnadene oppover.

Dagens gullstandard ved innføring av nye medikamenter er randomiserte kliniske studier. Randomisering innebærer at behandlingene vi sammenligner i en studie, blir tildelt deltagerne helt tilfeldig. Det krever store pasientgrupper og er derfor ikke egnet som eneste grunnlag ved innføring av presisjonsmedisin.

Det illustrerer også en fordel med presisjonsmedisin: Kun et utvalg av pasientene vil bli tilbudt behandlingen, basert på analyser av kreftsvulsten. Det hindrer overbehandling, som vi ser i utstrakt grad i dag.

Lære fra hver pasient

Det er derfor nødvendig med felles utvikling av nye løsninger. Det betyr ikke at firmaer får automatisk godkjenning, eller at klinikere får alt de ønsker til pasientene. Regulerende myndigheter får nok heller ikke jobbe på den samme trygge måten som før. Dette blir et krevende samarbeid for alle parter.

Innføring av presisjonsmedisin i helsevesenet er en utfordring de fleste land sliter med. Samtidig er det en enorm mulighet for kostnadsbesparelser og forbedret omsorg. Et stikkord er «midlertidig godkjenning» under forutsetning av fortsatt kunnskapsgenerering.

For vi må lære fra hver eneste pasient. I Norge gjør vi fremskritt, for eksempel gjennom samarbeid om helsedata, tidlig innføring og ny nasjonal handlingsplan for kliniske studier. Myndigheter og industri finner i økende grad løsninger sammen.

Norge i en særstilling

I Norge kan vi etter samtykke samle informasjon fra blodprøver og overskuddsvev. Dette kan kobles opp mot helseopplysninger fra våre unike kvalitetsregistre. Ett eksempel er Kreftregisteret.

Her er vi internasjonalt i en særstilling. Det kan gi oss interesse fra legemiddelfirmaer og bidra til at flere kliniske studier kommer til Norge.

Men det vil kreve en satsing fra våre politikere. I dag mangler infrastruktur i storskala, og da spesielt drift av biobanker. Dette må på plass. Først da kan vi hevde at vi oppfyller målsetningen om at vi skal lære av hver eneste pasient.

Samarbeid mellom offentlig og privat sektor kan gjøre Norge mer interessant for klinisk utprøvning. Det kan igjen gjøre flere legemidler tidlig tilgjengelig for norske pasienter.

Alene redder det ikke liv. Alene skaper det heller ikke en ledende helsenæring i Norge. Men det hjelper betydelig på veien.

 

Artikkelforfattere:

Sigbjørn Smeland, Klinikkleder ved Oslo universitetssykehus, styreleder i Connect

Steinar Thoresen, Leder av Oncology I Norden og Baltikum i Merck, styremedlem i Connect

Ketil Widerberg, Leder av Oslo Cancer Cluster, styremedlem i Connect

Ketil Widerberg, daglig leder, Oslo Cancer Cluster. Foto: Stig Jarnes/Oslo Cancer Cluster.

Å bekjempe kreft er et historisk oppdrag for Norge

Ketil Widerberg, general manager, Oslo Cancer Cluster.

The following opinion piece was first published in Norwegian in Morgenbladet on 29 April 2021 (behind a paywall).

Norge kan redusere tiden for utvikling av ny kreftbehandling fra ti til fem år. Men da må vi på banen – nå.

I EU skjer det ting med kreft. I fjor bestemte EU at kreft er en av de virkelig vanskelige utfordringene i medlemslandene, der de største firmaene og de beste statlige instituttene ikke klarer å finne løsningen på egen hånd. Kreft er derfor ett av fem missions – hovedmål – for unionen.

40 milliarder kroner går til EUs Beating Cancer Plan. De store europeiske landene posisjonerer seg nå for pengesekken i forskningsprogrammet Horizon Europe og de fem hovedmålene. Pengestrømmer på størrelse med det norske statsbudsjettet er i spill. I land etter land styrkes organisasjoner, og initiativer startes for å sikre relevans. For å være med på cancer mission må hvert land ha noe å bidra med.

Men hva er egentlig en mission? Vi kan si det er det motsatte av den nylig lanserte perspektivmeldingen. «Meldingen er en invitasjon til å holde hardt på pengesekken, ikke til å bygge landet på nytt i møte med utfordringene», skrev Maria Reinertsen så treffende i Morgenbladet 26. mars. Missions skal skape nye løsninger som håndterer de store utfordringene vi står overfor. Begrepet stammer fra den italienske økonomen Mariana Mazzucato, som venstresiden priser for aktiv politikk. Noen på høyresiden ser derimot ikke like positivt på hennes forslag til styring av økonomien. Uavhengig av politisk ståsted, EU har bestemt seg, og Norge må posisjonere seg. Det er tross alt også Norges penger EU bruker på missions.

I dag står Norge med lua i hånda og sparker i grusen. I stedet burde vi løpt rundt i Brussel og vist at Norge kan være sentrale for å lykkes. Nå er tiden inne for å vise initiativ som sikrer relevans og medvirkning. Men hva kan lille Norge bidra med?

Vi kan faktisk redusere tiden for klinisk utvikling av ny kreftbehandling fra ti til fem år.

Det ville være en slags norsk mission. Dette bør være målet til et nytt senter for kreftinnovasjon. Et ambisiøst og realistisk mål. Et nasjonalt senter som kombinerer ny teknologi og unike offentlige og private data for bedre å forstå årsak, utvikling og oppfølging av kreft. Det er her vi sikrer plassen vår.

Kreft er over 200 ulike sykdommer og de krever samarbeid på tvers av fagdisipliner, offentlig forvalting og privat sektor. Europas Cern og USAs nasjonale laboratorier har tidligere vært sentrale for å løse slike komplekse samfunnsutfordringer, senest med vaksine for covid-19 gjennom Operation Warp Speed. Norge kan, på bakgrunn av nasjonale fortrinn som helsedata og biobanker, kombinert med ny teknologi, halvere tiden for klinisk utvikling av ny kreftbehandling. Tenk på hva det vil bety for norsk verdiskapning og arbeidsplasser. Tenk på hva det vil bety for pasientene.

Før jantelov og konservatisme forklarer hvorfor det ikke er mulig, la oss se hva som kan gjøres om ambisjonene er der. Atom-programmet i USA har som mål om å redusere preklinisk utvikling av legemidler fra seks til ett år. Der setter staten retning, og private og offentlige jobber sammen om en løsning. I klinisk utvikling er gevinsten enda tydeligere. Mye av tiden i kliniske studier går nemlig med til å finne pasienter og kontrollere at det gir bedre effekt å ta medisinen enn å ikke ta medisinen. I Norge kan vi bruke våre offentlige registre til dette. Gjennom registre får vi oversikt over aktuelle pasienter umiddelbart, og vi bruker deres data som kontroll. På den måten kan vi faktisk ta i bruk ny medisin mens vi overvåker hvilke pasienter som har nytte av den, vi fortsetter å hente inn kunnskap mens vi justerer bruken etter effekten, og er også villig til å stoppe bruken om dataene tilsier det. Det høres enkelt ut, men mange har prøvd uten å klare det på grunn av manglede data og manglende mulighet til å følge pasientene over tid. Norge kan være først ute med gode nok data til å klare det.

En slik målsetning stemmer også med hva helsedatautvalget konkluderte med i 2017: «Helsedata bør kunne brukes som dokumentasjonsgrunnlag for en raskere og bedre godkjennings- og evalueringsprosess for legemidler». Rapporten fra utvalget har vi nå en gylden mulighet til å følge opp.

Men hvorfor trenger vi et nytt senter for å være med på cancer mission, kan vi ikke utvide dagens ordninger? Dagens næringsklynger, Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) og Senter for fremragende forskning (SFF) fra Forskningsrådet dekker kun en del av økosystemet og mangler tverrfagligheten og langsiktigheten som er nødvendig. Andre ordninger kommer også til kort: Katapult-satsingen til SIVA favner vidt, men driftsmodellen er ikke forenlig med å løse innsikt og samfunnsutfordringer. IKT pluss er et bra program fra Forskningsrådet, men det dekker også bare en liten del av et stort felt.

Samarbeidet på kreftområdet er fragmentert, eksperter jobber i sine siloer. Det er et prekært behov for tettere samarbeid, spesielt mellom offentlig og privat. Et nasjonalt senter vil kunne være en vitamininnsprøyting for at akademia, byråkrater og næringsliv søker sammen for noe nytt, en ny plattform som bygger på tillit, samhandling og samarbeid. Det trengs ikke dyre prestisjebygg, eller kostbare byråkratiske monstre. Det som trengs, er ett felles mål.

Et slikt mål er å redusere tiden for klinisk utvikling av ny behandling for kreft fra ti til fem år. Dette målet vil vi kunne nå i et nytt nasjonalt senter for kreftinnovasjon. Det vil sette Norge på kartet og gi retning for firmaer, byråkrater, forskere og pasienter. Jeg ser for meg et «non-profit»-laboratorium med grunnfinansiering for å kunne bevare fri forskning og bygge kompetanse, slik at forskningen kan konkurrere internasjonalt og bidra til utdannelse og innovasjon. Senteret bør være vertskap for de nevnte SFF og SFI, og ha tett samarbeid med industrien for å forstå deres forskningsutfordringer og prioriteringer. I et slikt senter vil teknologi overføres fra forskning til forretning, gjennom spin-off selskaper og industrielle samarbeidsavtaler. Viktigst av alt er at ett senter samler initiativer som i dag vokser seg store i isolerte siloer.

Norge er, med personnummer, registre og nasjonalt helsevesen, et av få land i verden som har muligheten til å redusere tiden for klinisk utvikling signifikant. Har vi ikke egentlig også et ansvar for å gjøre nettopp dette? Nå har vi en aktuell knagg i tillegg – EUs ressurser og prioriteringer i cancer mission.

Norge må posisjonere seg for å få muligheten til å bidra. Det krever en prioritering fra våre folkevalgte. Spørsmålet er om det gir stor nok politisk gevinst. Det har vært mye helse det siste året, orker våre folkevalgte mer? Når munnbind i butikken er et minne og covid-vaksinene har bidratt til åpne grenser, er kreft der fremdeles, like nådeløst som før. Kreft kommer til hver tredje av oss i løpet av livet. Det betyr at de fleste familier vil se en av sine miste håret, kraften og livsgnisten, men de vil også se resultatene av ny medisin og behandling. Det er nettopp derfor mission kreft er et oppdrag Norge bør ta. For det er et oppdrag Norge kan være med på å løse.

Av

Ketil Widerberg, daglig leder Oslo Cancer Cluster, uttaler seg om tre viktige temaer i innstillingen om Helsenæringsmeldingen.

Tre viktige temaer i helsenæring

Image of Ketil Widerberg, general manager of Oslo Cancer Cluster.

Næringskomiteens innstilling om helsenæringsmeldingen er klar. Dette mener Oslo Cancer Cluster om tre viktige temaer i innstillingen.

Næringskomiteens innstilling om helsenæringsmeldingen trekker frem mange viktige aspekter ved norsk helsenæring. Helse- og omsorgskomiteen kommenterer også meldingen i samme innstilling.

Oslo Cancer Cluster ønsker å kommentere spesielt tre temaer som disse to komiteene tar opp i innstillingen til Stortinget.

– Nå er det viktig at alle som ønsker en sterk norsk helsenæring følger opp hva meldingen betyr i praksis, sier Ketil Widerberg, daglig leder i Oslo Cancer Cluster.

Kliniske studier

Komiteen går inn for en bedre tilrettelegging for kliniske studier og bruk av helseregistre, slik Helsenæringsmeldingen foreslår. En samlet næringskomité mener videre at forventningene til innovasjon og samarbeid med forskning og næringsliv i oppdragsdokumenter til helseforetakene må følges opp med insentiver og finansieringssystemer.

– Vi applauderer at komiteen krever finansieringssystemer for dette. Vi ønsker å understreke hvor viktig det vil være å innføre en takst for kliniske studier som gjør at leger og andre helsearbeidere får tid og insentiver til å utvikle bedre behandling for pasienter – i samarbeid med industrien, sier Ketil Widerberg.

Oslo Cancer Cluster foreslo i sitt høringsinnspill til helsenæringsmeldingen å etablere et nasjonalt senter for kliniske studier, og at senteret knyttes til en felles database for helsedata hvor både myndigheter, forskning og industri kan få tilgang til løpende pasientdata fra behandling av den enkelte pasient.

Oslo Cancer Cluster foreslo også å etablere et nordisk senter for celleterapi. Det er vel innen rekkevidde, tatt i betraktning at Norge er ledende på immunterapi og spesielt celleterapi spesielt innen kreft – og at kreft er spydspissen i kliniske studier internasjonalt.

Begge disse forslagene fra Oslo Cancer Cluster har komiteen trukket frem i sin innstilling.

Norge har blitt det minst attraktive landet i Norden for kliniske studier. Oslo Cancer Cluster understreker at Norge må tørre å være først ute på to vesentlige områder for å snu denne utviklingen:

Norge må nå ta lederrollen i utviklingen av klinisk dokumentasjon og være et foregangsland i godkjenning av ny presisjonsmedisin.

Den muntlige høringen i Næringskomiteen kan sees i sin helhet på Stortingets nettsider.

Offentlig-privat samarbeid

– Oslo Cancer Cluster har alltid prioritert arbeidet for en sterkere kultur for samarbeid og dialog mellom helsetjenesten, akademia og næringsliv. Det er et kontinuerlig arbeid og vi ser med glede at komiteen stiller seg bak dette, sier Widerberg.

Komiteen peker på at Norge i løpet av de siste årene har bygd opp verdensledende helseklynger som nettopp Oslo Cancer Cluster og Norway Health Tech. Disse klyngene har utviklet økosystemer som bidrar til å etablere nye bedrifter og øke konkurransekraften.

Komiteen ber regjeringen “vurdere tiltak som kan sikre videreføring av klyngene som en møteplass mellom det offentlige og private og som bidragsytere til internasjonal vekst.”

For Oslo Cancer Cluster er det motiverende å se at dette blir poengtert.

Helsedata

– Helsedata er et tema som Oslo Cancer Cluster har engasjert seg i siden oppstarten for over ti år siden, men som vi ser nå blir stadig mer aktuelt grunnet sammensmeltingen av biologi og teknologi, sier Widerberg.

Komiteen peker på mange muligheter med helsedata, som er en viktig del av norsk helsenæring – ikke minst for å gi pasienter best behandling.

– Vi ser imidlertid behovet for en konkretisering av hvordan vi legger opp til bruk av helsedata i utvikling av legemidler. Vi trenger også en mer konkret plan for hvordan vi kan bruke helsedata for å forstå genetisk data for å bedre helsen vår, sier Widerberg.

Næringskomiteens innstilling om helsenæringsmeldingen ble behandlet i Stortinget 26. november 2019. Møtet ble filmet og ligger i Stortingets videoarkiv.

 

Les mer

 

Sign up to our monthly newsletter

Kronikk: Dine helsedata kan styrke helsenæringen

This opinion piece was first published on 9 May 2019 in Dagens Medisin, by Ketil Widerberg, General Manager at Oslo Cancer Cluster, and Christian Jonasson, Senior Adviser at NTNU. Both are also members of a work group for innovation and business development for the Health Data Program for the the Norwegian Directorate of eHealth. Please scroll to the end of this page for an English summary.

 

Vi får nye forretningsmodeller innen helse som er basert på digitalisering og persontilpasset medisin. Her kan Norge virkelig lede an!

Christian Jonasson, seniorforsker ved NTNU.

Christian Jonasson, seniorforsker ved NTNU.

Ketil Widerberg, daglig leder i Oslo Cancer Cluster.

HELSE BLIR digitalisert og medisin blir tilpasset den enkelte pasienten. Dette er to megatrender som vil endre forretningsmodellen for helseindustrien. Forrige uke kom Stortingsmeldingen om nettopp helsenæringen. Den åpner for store muligheter for Norge.

I bilindustrien erstatter gradvis digital mobilitet den tradisjonelle boksen på fire hjul. Et eksempel er at Tesla blir verdsatt høyere enn tradisjonelle bilprodusenter blant annet for sin evne til kontinuerlig datainnsamling fra bilene. I helsenæringen vil vi se det samme.

 

NYE MODELLER. Med digital persontilpasset medisin vil nye forretningsmodeller vokse frem. Vi ser eksemplene daglig: Roche, et globalt legemiddelselskap, har nylig kjøpt opp helsedataselskapet Flatiron. Oppkjøpet gjorde de for å kunne utvikle nye kreftbehandlinger raskere, for nettopp tid er viktig for kreftpasienter som kjemper mot klokka. Et annet legemiddelselskap, AstraZeneca, har ansatt toppleder fra NASA. Norske DNVGL, som tradisjonelt har jobbet med olje, gass og shipping, har nå helsedata som et satsingsområde.

Helsemyndigheter erkjenner også endringen mot mer datainnsamling. Legemidler blir mer målrettede og brukes på stadig mindre undergrupper av pasienter. Dette utfordrer hva som er nødvendig kunnskapsgrunnlag for å gi pasienter tilgang til ny behandling. Mens det i dag er kunnskap om gjennomsnitt for store pasientgrupper som ligger til grunn for beslutninger om nye behandlingsmetoder, er det med persontilpasset behandling nettopp viktig å ta mer hensyn til individer og små undergrupper. De amerikanske helsemyndighetene (FDA) har derfor lagt frem retningslinjer for hvordan helsedata kan brukes som beslutningsgrunnlag for nye legemidler.

 

NORSKE FORTRINN. Legemiddelverket i Norge gir uttrykk for at de også ønsker å være i front i denne utviklingen – for også de ser at helsedata gir bedre beslutningsgrunnlag.

Hvordan kan så Norge lede an? Norge har konkurransefortrinn knyttet til et sterkt offentlig helsevesen, landsdekkende person- og helseregister og biobanker som kan knyttes sammen gjennom våre unike fødselsnummer. Dette er få land forunt! Derfor kan vi utnytte dette konkurransefortrinnet for å ta en posisjon i den store omveltningen av helsesektoren og helsenæringen.

Nedenfor følger noen forslag som vi mener vil styrke Norges stilling.

 

PLATTFORM. Vi kan starte med å lage en norsk dataplattform. Selskap leter globalt etter helsedata av god kvalitet. La oss utvikle en dataplattform hvor helsedata er raskt og sikkert tilgjengelig for norske og utenlandske aktører. Et eksempel er helseanalyseplattformen. Her må data gjøres tilgjengelig for alle aktører og for alle legitime formål. Samarbeidsmodeller må utvikles som sikrer at verdiskapingen blir i Norge og pasientene får bedre behandling.

Vi kan utvikle bedre økosystemer. Verdiskapingspotensialet for helsedata ligger i skjæringspunktet mellom offentlig og privat. Dagens offentlige forvaltere av helsedata må derfor samarbeide tettere med norske oppstartsbedrifter og internasjonale aktører.

 

INNSYN. Vi kan bruke personvern som konkurransefortrinn. Hver og en av oss eier våre egne helsedata. Derfor er det viktig med digitale plattformer som gir oss innsyn i egne helsedata.

Hvordan vi kommer til å bruke helsedata om få år, er vanskelig å forutse, akkurat som det var vanskelig å forutse hva konsesjonsutlysningen for oljeutvinning i 1965 ville føre til. Historien viser imidlertid at slike avgjørelser kan ha stor betydning for fremtidens verdiskapning i Norge, og for pasienter i hele verden. La oss derfor ikke overlate til tilfeldighetene hva vi i Norge gjør med våre helsedata.

 

 

English summary:

Digitalisation and precision medicine are influencing emerging business models in the health industry. It is time for Norway to lead the way!

As precision medicine develops, data gathering becomes ever more important. Instead of relying on results from a big patient group, cancer researchers are using big data to find out how treatments can be customised for small patient groups and individual patients.

Norway has a competitive advantage on health data: thanks to its strong public health sector, national health registers and biobanks that can be connected to unique personal ID numbers.

We suggest creating a common platform for Norwegian data, where high quality data can be accessed securely by legitimate national and international companies. Through collaborative models, we can ensure that the medical breakthroughs stay in Norway and benefit the patients. We need to develop better ecosystems that inspire simple collaboration between international key players, Norwegian start ups and the public agencies that handle health data.

Data privacy can be used as an asset. If we ensure everyone has complete access and insight into their own personal health data, people can be empowered to share it for the common good.

The decisions we make today will have great ramifications for the future value creation in Norway and for cancer patients across the world. We should not leave it up to chance.

 

Sign up to OCC newsletter